Bak den eventyrlige overflaten handler skuespillet Peer Gynt om hva det vil si å være menneske. Peer er utstyrt med store evner – en frodig, skapende fantasi og en stor følsomhet. Han har også en veldig livsapetitt, og blir i årenes løp en rik levemann og verdensborger. Men samtidig misbruker han sin fantasi, flykter fra ethvert medmenneskelig ansvar og dikter seg bort fra alle forpliktelser. Mot slutten av stykket går det gradvis opp for ham at det å være ”seg selv nok” på denne måten, har hatt en pris – nemlig personlighetens utslettelse.

Peer har i lange tider vært som sunket i jorden, og ingen aner hvor han har holdt til. Mor Aase har for lenge siden mistet tålmodigheten med den arbeidssky sønnen sin, men vel tilbake forteller han henne en fantastisk jakthistorie der han selv har spilt helterollen. Peer hadde satt seg skrevs over ryggen på en reinsbukk for å stikke den i hjel, men han ble klemt fast i bukkens gevir. Med jegeren på ryggen styrtet dyret seg utfor den stupbratte Gjendineggen (et annet navn på Besseggen), og suste i vill fart ned mot fjellsjøen Gjendin dypt under dem.  Fortellingen er så ulidelig spennende at Mor Aase glemmer alle motforestillinger – helt til hun våkner opp og husker at Peers historie bare er et velkjent sagn.    

‍

I bryllupet på Hægstad forteller Peer at han selv har lokket fanden inn i en markspist nøtt og stengt hullet med en pinne. Deretter lokket han Aslak smed til å slå nøtten i stykker, slik at nøtteskallet ble sprengt, mens Fanden fór ut gjennom smietaket som en brann. Peers fortelling vekker “almindelig latter”, folk gjenkjenner historien som et velkjent folkeeventyr og tror ikke på ham.

‍

Peers møte med Solvejg ligner forholdet mellom Askeladden og prinsessen. Når Peer narres til å drikke seg full og Solvejg slår hånden av ham, hevner han seg ved å røve medseg bruden Ingrid til fjells. Mønsteret for et slikt bruderov var også velkjent fra flere av eventyrene. Resultatet av Peers handling er at han blir dømt fredløs.

‍

Eventyreren Peer har røvet med seg bruden Ingrid fra

bryllupet på Hægstad, men i begynnelsen av annen akt er han gått lei og sender henne fra seg igjen. Likevel har driftslivet fortsatt sin makt over ham. Når han kort etter møter tre lystne seterjenter som forteller at de har tre troll til elskere, vil ikke Peer være snauere.

Han mener han kan utkonkurrere både Trond i Valfjellet, Baard og Kaare, og sier kjekt: “Jeg er tre Hoders Trold, og tre Jenters Gut!”

Erotikeren Peer skal nok være mann for å tilfredsstille dem alle tre!

‍

Peer har store evner og en skapende fantasi, men samtidig er han tiltrukket av primitiv sanselighet og erotikk. Når han forsvinner fra menneskenes verden og blir bergtatt i Dovregubbens hall, er det et bilde på at han lar seg oppsluke av sine drifter.  I berget møter han troll med grisehoder - et utvidet bilde på dyrisk sanselighet. Peer misbruker sin fantasi, derfor står han i fare for å gå til grunne som menneske og selv bli et dyr.

‍

Ute i en belgmørk skog slåss Peer med et slimet og tåkete vesen uten form og skikkelse som kaller seg Bøygen, og som gang på gang gjentar at den er “seg selv” og ber Peer “gå utenom”. Det å seire over Bøygen synes umulig. Idet Peer synker sammen og er i ferd med å overgi seg, blir han reddet av klokkeringing og salmesang. Solvejg er nær. Men har Peer selv dermed seiret over den indre stemmen som alltid får ham til å gå utenom alle livets vanskelige valg?

Solvejg har forlatt familien sin for å leve sammen med Peer, og ser den nybygde hytten i skogen som Peer har bygget, fordi han er dømt fredløs etter et bruderov. Peer forlater Solvejg og hytten etter at Den grønnkledte (Dovregubbens datter) kommer forbi, sammen med den sønnen hun og Peer er foreldre til, og sier at hun alltid vil forfølge ham og Solvejg. Peers trofasthet forsvinner som dugg for solen. Solvejg blir alene igjen, og her kommer hun til å vente på Peer resten av sitt liv.

‍

Peer ble reddet både fra Dovregubben og Bøygen ved Solvejgs hjelp, men han forlater henne straks hans trofasthet blir satt på prøve. På veien bort besøker han sin mors gård, der Aase ligger for døden. Peer tar plass på

sengekanten og forteller henne et vakkert eventyr om kjøreturen frem til paradiset. Men eventyret er kanskje like mye en trøst for Peer selv, som

virkelighetsflukt i en situasjon han ikke makter å ta fullt inn over seg?

‍

I stykkets annen akt blir Peer tatt i berg og plaget av en rekke trollunger. I fjerde akt befinner han seg i ørkenen Sahara, der det også finnes vesener som opptrer som troll. Likheten mellom scenene i Dovre og Sahara er et påfallende trekk ved skuespillet. Både trollunger og dyr (her: aper) representerer kanskje bestemte sider ved eller muligheter i Peers egen personlighet.

‍

Etter bryllupet på Hægstad har Peer trukket seg unna alle som plager ham og ser ned på ham. Nå ligger han og drømmer, med ansiktet vendt mot himmelen. I noen merkelige skyformasjoner tror han at han ser bildet av seg selv som keiser. Han er kledd i silkeforet kappe, rir på en gullskodd hest og følges av tusenvis av tjenere. Peer strør penger ut til mengden, mens store menneskemasser hyller ham.  

Den middelaldrende Peer Gynt har levd et liv i rikdom og nytelse, uten å ville forplikte seg til annet enn det som tjener ham selv best. Uhemmet erotikk og materiell velstand har vært hans hovedinteresser. I stykkets fjerde akt står han økonomisk og menneskelig omtrent på bar bakke. Men når han møter beduinkvinnen Anitra, danser hun slik at Peers erotiske lyster også denne gang får ham til å glemme alt annet.  

‍

På sin ferd gjennom ørkenen Sahara stilles Peer overfor en rekke prøver, men mislykkes hver gang. I møtet med den sterkt erotiske kvinneskikkelsen Anitra lar han seg frivillig forføre, slik at hun kan narre fra ham de siste rester av rikdom (hest og smykker). Grundig avkledd står Peer tilbake. Men han legger skylden på Anitra, og sier “Kvinderne, - det er en skrøbelig Slægt!”

‍

I stykkets fjerde akt befinner Peer seg i en alvorlig krise, mutters alene i ørkenen på vandring fra kysten av Marokko til Kairo. Han har nettopp spilt rollen som profet overfor beduinkvinnen Anitra, som takket med å robbe ham for alle hans eiendeler. Men Peer er ikke rådløs, han finner seg raskt en ny rolle. Nå vil han bli arkeolog og oldtidsforsker for å kunne studere menneskehetens tusenårige historie. Riktignok har han ingen forkunnskaper, men...

‍

Den aldrende Peer Gynt er på vei hjem til Norge, da skipet han er ombord i forliser. Han greier så vidt å redde seg opp på kjølen av en veltet jolle, sammen med en merkelig, men ukjent passasjer som tidligere har vist seg ombord, i skikkelse av en svart hund. Når det går opp for Peer at denne passasjeren er ute etter hans sjel, gripes han av ufattelig angst. Scenen med passasjeren er en av de mest gåtefulle i hele skuespillet. Mange har gjettet på hva slags vesen dette kan være – men uten at noen av svarene har vunnet almenn tilslutning.

‍

Møtet med Begriffenfeldt viser at egoisten og livsnyteren Peer for alvor er i ferd med å miste sin menneskelighet. Mot slutten av fjerde akt er han havnet på Giza-platået utenfor Kairo, der han plutselig står ansikt til ansikt med Sfinxen. Han synes fabelvesenet virker kjent, og stiller det samme spørsmålet som han også hadde rettet til sin farlige motstander i tredje akt: “Hej, Bøjg, hvem er du?”. En merkelig, tysktalende professor titter plutselig frem bak Sfinxen og gjentar Peers spørsmål. Når Peer svarer at Sfinxen, i likhet med Bøygen, er “seg selv”, blir Begriffenfeldt over seg av begeistring og bringer Peer med til et sinnssykehus hvor han selv er bestyrer. Fordi Peer alltid har vært seg selv nok og stengt seg inne i “selvets tønne”, blir han her kronet til de gales keiser.

‍

Peer har hele sitt liv fulgt Bøygens valgspråk om å ”gå utenom” alle utfordringer. Resultatet av at han aldri tar ansvar er at han langsomt går til grunne som personlighet. Mot slutten av stykket finner han en vill løk. Hvert lag av løken oppleves som et lag av hans tidligere liv. Han ser seg selv som i en bakvendt revy og innser at han har vært uten kjerne, i likhet med den løken han skreller. Peer forstår endelig at han ved alltid  å ”gå utenom” har gjort seg selv til ”ingen”.

‍

I skuespillets femte akt møter Peer en eventyrskikkelse som går under navn av Knappestøperen. Fordi Peer har utslettet seg selv som menneske, vil Knappestøperen smelte ham om i en stor støpeskje. Slik kan vrakgodset (Peers personlighet) gjenoppstå i ny form og kanskje bli til nytte. Peer sier at han gjerne kan gi avkall på å være seg selv - men smeltes om vil han ikke. Han fylles av unevnelig angst, og prøver å slippe unna støpeskjeen ved å peke på at han i alle fall har vært en stor synder. Også det er da en måte å eksistere på?

‍

Den magre er en eventyrlig skikkelse, men ikke kjent fra noe norsk folkeeventyr: Ibsen har  selv ”oppfunnet” ham. Han er ironisk nok kledd som prest, men deler trekk med eventyrenes djevel. Også Den magres merkelige fangstredskap er Ibsens eget  påfunn. Nå er han på jakt etter Peers personlighet, som Den magre mener tilfaller ham, siden Peer aldri har oppfylt den mest grunnleggende menneskelige

forpliktelse: å være seg selv.

‍

Knappestøperen er en eventyrfigur, oppfunnet av Ibsen selv. Han sier at Peer aldri har utviklet noen egen personlighet, derfor skal han i vrakgods-kassen for å smeltes om, i likhet med annet skrap - hvis han ikke kan bevise at han har stått for noe, enten det er godt eller ondt. Peer jakter på vitner som kan gi ham en slik attest. Han tror at Solvejg vil fordømme hans flukt. I stedet tilgir hun alt, og velsigner hans tilbakekomst.

‍

Slagordet er typisk for den ansvarsløse Peer. Han bruker det første gang i kamp mot den sleipe, usårlige Bøygen. Da berges han ikke ved egen innsats, men av klangen fra kirkeklokker. Etter at beduinprinsessen Anitra har røvet fra ham det han eier, gjentar han de samme ordene og fraskriver seg dermed ansvaret for det som er skjedd. Mot slutten av handlingen kommer så den aldrende Peer tilbake til Hægstad. Ingrid er død, og det holdes auksjon over alt hun eide. På ny gjentar Peer sitt ansvarsløse motto: alt er egentlig uten betydning, og han selv er uten skyld i det som skjedde med henne.

‍

Når Knappestøperen i stykkets siste scene krever at Peer skal beskikke sitt hus, det vil si gjøre seg rede til å dø, fristes Peer på ny til å flykte fra utfordringen. Han siterer igjen sine ord om ”atter og fram”. Men plutselig er det som om han forvandles. Endelig står han foran et avgjørende valg, og roper ut:  ”nej, som en vild uendelig Klage / er det at gaa ind, gaa hjem og tilbage”. I samme øyeblikk ser han Solvejg, som står i hyttedøren for å ta imot ham.  

I et intervju sa Ibsen en gang at hans diktede personer ofte overrasket ham ved å si og gjøre ting han ikke hadde ventet av dem. Det var poesien som kommanderte dikteren, og ikke motsatt. Med det siktet han kanskje til den betydning inspirasjonen kan ha for en kunstner.

‍

Stoffet bak og utformingen av det dramatiske diktverket om Peer Gynt var nok likevel et bevisst valg fra Ibsens side. Han hadde nettopp fullført et stykke om den ubøyelige idealisten Brand, og ifølge dikteren selv fulgte i 1867 den ansvarsløse fantasten og livsnyteren Peer etter, nærmest ”av sig selv”.  

‍

Peer er Brands rake motsetning. Han er vinglete og viljleløs, full av feil og mangler, men samtidig et begavet menneske med en frodig, skapende fantasi og stor kjærlighetsevne – bare den ikke blir misbrukt.

‍

Peer og historien om hans liv er ikke bare et bilde på noe særnorskt. Han har fascinert en hel verden og er blitt tolket på utallige måter av kunstnere, teaterfolk og kritikere fra alle verdensdeler. Her på Løren kan vi se et representativt utvalg av hvordan kunstnere fra mange land har sett denne sammensatte skikkelsen. Og hva er da mer naturlig enn at Ibsen selv får plass blant skulpturene? Kanskje overraskes han av synet – eller vil han snarere nikke gjenkjennende til alt vi her kan se?

‍

---